Her finner du samtlige utgaver av Lofotboka. Klikker du på
omslaget, vil du få opp noe av innholdet, og noen kan du lese som pdf.
Lundehunden
Lundehunden Hunderasen fra Værøy
«Lundehunden er hundeverdenens siste stykke uberørt natur»
Skriver den kjente vitenskapsmannen Torbjørn Aasheim. Og som de fleste sikkert vet, stammer lundehunden fra Værøy - nærmere bestemt fra Måstad på Værøy
Tidlig kjent
Den lille og spissnutede lundehunden er en slags «urhund» Utgravinger fraVaranger viser i hvert fall at steinaldermannens hund har vært ganske lik dagens lundehund. Blant annet har lundehunden en jeksel mindre enn andre hunder noe også steinaldermannens hund hadde. Skriftlige beretninger forteller at det fantes «lundehunder» mange steder langs kysten. Petter Dass forteller om de hundene man brukte til fangst av lundefugl på Lovunden . Fogden Schønnebøl (1590) forteller om «lundehunder» på Værøy, og italieneren Franseco Negri (1667) forteller om bruken av hunder til fangst av lundefugl i Finnmark. Lundehunden er liten og har en tå mer enn andre hunder. Den er utrolig smidig og kan komme seg fram nesten overalt.
Verdifull brukshund
Lundehunden var en brukshund som man kun holdt for fangst av lundefugl . En god lundehund ble i eldre tid betalt med det samme som ei god ku. Det forteller hvor verdifull hunden var For folket.
Så forsvant hunden
Det er fortalt om «lundehunder» fra mange steder der fuglefangsten hadde betydning. Også på Røst fantes det lundehunder - mange kalte dem «tolhunder» siden de mest ble brukt til fangst av de smellfeite og nesten flygeferdige ungene til lundefuglen som lokalt kalles «tola».
Men fangsten mistet etter hvert sin betydning, og hundene ble en plage . Herredsstyret bestemte derfor at det skulle betales en hundeskatt på 8 kroner Pr hund. Det var mange penger rundt århundreskiftet. I løpet av få år forsvant lundehunden fra Røst - på samme måten som den tidligere hadde forsvunnet fra Lovunden, Sør-Fugløy og Finnmark. Bare i Måstad på Værøy ble hunden holdt i hevd - og her ble det ikke krevd hundeskatt for de små «Måstadhundene» .
Lundehund = Måstadhund Det var altså bare i den veiløse grenda Måstad på Værøy at lundehunden holdt stand. I Måstadfjellet hekker mesteparten av lundefuglene i de store steinurene på yttersida av halvøya . Den eneste måten å fange fugl på her, var å bruke hund . Den lille hunden ble på mange måter like verdifull og nødvendig for Måstadfolket som båt og bruk. Derfor holdt man hunden i hevd. I Måstad fantes ingen andre hunder enn lundehunden. Hunden var derfor renraset Og hadde aldri vært utsatt for sykdom. Men også i Måstad skulle lundehunden bli truet…
Utryddet
I 1941, mens storkrigen raste ute i Europa, fikk Måstadfolket for første gang besøk av en fremmed hund. Det ble en katastrofe for de små Måstadhundene . Den fremmede hunden brakte nemlig valpesyke med til bygda . Da valpesyka hadde herjet fra seg, fantes det kun en eneste hund - ei tispe - igjen i bygda. Denne tispa fikk aldri valper. Men forsynet hadde vært nådig. Bare få år tidligere var noen lundehunder sendt til Christies kennel på Hamar. Her hadde man etter hvert fått en liten stamme av lundehunder. Etter krigen ble i alt 5 hunder sendt nordover til Måstad . Og nok en gang overlistet lundehunden selveste skjebnen . Kort tid senere brøt sykdom ut på Christies kennel på Hamar - og kun lundehunden «Urd» overlevde . Nå fantes det kun 5 hunder igjen i Måstad . Fra disse 5 hundene er stammen bygd opp igjen .
Dramatisk historie
Vi kan derfor si at lundehundens saga er dramatisk nok, og bare hellet har reddet rasen fra total utryddelse. I dag finnes det rundt 500 registrerte lundehunder, og man regner med at rasen vil ha muligheter til å overleve. Men på veien har man allerede mistet den svarte og hvite varianten av lundehunden ..
Værøy og lundehunden
Våren 1993 så tre lundehundvalper dagens lys på Værøy -de første på 30 år. I 1996 ble det født nok et kull på 3 valper. Ingen av disse 6 valpene er igjen på Værøy. I dag finner man de fleste lundehundene i mer urbane strøk. Hunderasen fra Værøy har ikke den appell blant øyfolket som den burde ha
Verdifull gave
Lundehunden er utvilsomt Måstadfolket og Værøysamfunnets viktigste gave til etterslektene . En hund med karaktertrekk det ikke finnes maken til i verden en hund med gener menneskene ikke har klusset. Det er en stor gave - en gave vi med all rett bør være stolte over å ha gitt verden .
Skrevet av RHS
den 03-10-2007 08:05
3969 Visninger ·
Kirkebladet
Sommerfestival 9-10. juli
Klikk på bildet for å se bilder fra årets festival
.jpg)
Verdifull brukshund
Så forsvant hunden
besøk av en fremmed hund. Det ble en
Værøy og lundehunden
