FUGLEFANGSTEN PÅ VÆRØY



For en del år siden gjorde lensmannsetaten beslag i 15 garnfangede fugl,
og arresterte 5 fuglefangere i fjellene på Røst.
Det var ”mat” for media som gasset seg i den såkalte"faunakriminaliteten"
som øyfolket står for.
Det de glemmer er at fuglefangsten er en del av vår kultur og vår tradisjon. Her forteller vi deg derfor noe mer om tradisjon, skikk og kultur i forbindelse med fuglefangsten.


Handelsvare og matressurs

Fjær og dun fra fuglefjellene var handelsva­ren. Men for Værøyfolket var fuglekjøttet det viktigste. Det var så godt som utelukkende beregnet til privat forbruk. Bortsett fra det fogden Schønnebøl visste å for­telle i 1594 fra fuglefjellene på Værøy, vet vi ingen ting om avkastninga verken i kvantum eller verdi fra eldre tid.

Fra slutten av det forrige århundret og begynnelsen av dette århundret fin­nes det imidlertid en del interessante opplys­ninger. I følge A. Helland ble lundefjær omkring 1900 betalt med 60 øre pr. mark. Det vil etter våre betegnelser si en kilopris på 2,40 kr. Lundedun ble imidlertid betalt med bortimot det dobbelte eller ca 4,- kroner pr kilo. Det var mange penger omkring 1900 - men så skulle det også en anseelig mengde lundefugl til for å skaffe en kilo dun. Det er nemlig svært lite dun på lunden. Helland antyder videre at verdien av dun og fjærproduksjonen på Værøy og Røst var minst 1.000 kroner årlig. Fjær- og dunproduksjonen må altså ha vært omkring 3-400 kg årlig - noe som tilsvarer en samlet fuglefangst på minst 20.000 fugl.

Dette tallet virker kanskje noe høyt, men stemmer overraskende godt med de opplysningene kommunestyret i Værøy og Røst har gitt om omfanget av fuglefangsten. Og etter kommu­nestyrets opplysninger fra 1914, fordelte fugle­fangsten seg med 3/5 på Værøy og 2/5 på Røst. Verdien av en "fugl" var i 1914 stipulert til 15 øre. Av dette falt 8 øre på fjær og dun og de res­terende 7 ørene på kjøttet. Når kommunestyret snakket om "fugl" var det storfuglen de mente. Lundefuglen var en del mindre enn disse artene og gav følgelig ikke så stort utbytte. 8 tonn fuglekjøtt.

Stor betydning som matreserve

Selv om en helt ser bort fra den verdien som fjær- og dunproduksjonen hadde for Værøyfolket, så var fuglefjellene virkelig en her­lighet som det var vel verd å ta med. Fuglefangsten på Værøy kunne år om annet komme opp i 15.000 fugl. Størsteparten - kanskje 10.000 av fuglen var lunde, mens resten var alke og lomvie. Dette gav en total kjøttproduksjon på vel 8.000 kg årlig.

Selv om alle disse tallene må taes med forbehold, så forteller de tydelig at fugle­fangsten må ha hatt en enorm betydning som matreserve. Om vi forsøker å regne litt videre med disse tallene, får vi noe i underkant av 100 tønner fuglekjøtt i året. En regnet gjerne 200 lunder i tøn­na eller 150 alkefugler. Om disse fuglekjøtt-tønnene ble fordelt på antall husstander på Værøy, ville det snaut bli en tønne fuglekjøtt til hver husstand.

Nå var det også slik at mesteparten av grøden fra fuglefjellene falt på oppsitterne i Måstad der en gjerne regnet 1-2 tønner fuglekjøtt pr. husstand. I de seneste årene regnet en forresten med at 300 fugl var et brukbart årsresultat for hver familie i Måstad.
Selv om tallene blir svært omtrentlige, så under­bygger de klart og utvetydig alle påstander om nødvendigheten av også å høste fuglefjellene. Og med disse tallene i erindringen, vil vi også lettere forstå den bitterheten som rådet blant folk da jakt­loven satte forbud mot fuglefangst med garn.

Fuglefangst og arbeid

Fuglefangsten gav et verdifullt mattilskudd, men var også uhyre tidkrevende. Når en unntar skarv, ble all fugl "krosset" — det vil si ribbet for fjær. Fuglen skulle være så fin og rein at ikke det minste dungrann skulle sitte igjen. Skinnet skulle sitte på, og spesielt på lundtola var det skinnet og fettlaget under skinnet som var den virkelige delikatessen.

Å krosse fugl var gjerne "kvinnfolkarbeid". Det var et slitsomt og tidkrevende arbeid. Selv netthendte kvinnfolk med lang erfaring var godt fornøyde med dagens strev når de hadde krosset 60-70 alkefugler. Lundefuglen var noe lettere å arbeide med - her kunne de raskeste komme opp i vel 100 om dagen. Stort mer enn 5 minutter skulle en ikke bruke på hver lundefugl — og 100 fugl om dagen ble mange timers arbeid. I tillegg hadde så kvinnene det vanli­ge stellet av heim og fjøs. Før krossinga tok til, måtte fuglen være absolutt tørr i fjærhammen. Derfor ble fuglene bundet sam­men etter de ytterste vingefjærene og hengt til tørk. På grunn av kråke og ravn kunne en ikke henge fuglen til tørk under åpen himmel slik at det ble sjysjåene som ble tørkeplassen.

Til vanlig regnet en med at 32 lundefugler gav l kg urenset fjær. Ved rensinga svarnt fjærene med ca 1/3 slik at en for å få l kg renset fjær måtte krosse 50 fugl. Alefuglene var noe større, og av dem reg­net en med at det gikk med 16 fugl for l kg urenset fjær. 25 slike fugl måtte til for å få l kg renset fjær. Mye av denne fjæra ble solgt, men Måstadfolket hadde også sengeklær som de fineste overklassefolk. Det var dundyner og dunputer og sogar madrasser fylt med fjær..

Så kom jaktloven

Jaktloven av 20 mai 1899 satte forbud mot fangst av fugl med garn både på land og sjø. Ved siden av bruken av hunder i lundeurene, hadde garnfangsten vokst fram til å bli den viktigste fangstformen.

Da forbudet kom, var garnfangsten av fugl en nød­vendig del av husholdninga for folket på Værøy og Røst. Men det var en viss forskjell mellom de to øyene. Med unntak av den såkalte "Nordlandsura" brukte ikke Værøyfolk garn på land. Til lundefangst var hundene suverene. På Røst var derimot garn på land svært vanlige. Og fuglefangere på begge øyene brukte garn på havet — både såkalte "fauelgarn" og "alkerammer".

Jaktlovens forbud var en ting. Hva folk flest gjorde var en helt annen sak. I de årene som fulgte var bruken av garn like vanlig som før — men altså nå ulovlig. Det ble utferdiget flere bøter mot dem som overtrådte forbudet — og det ble til og med idømt fengselsstraffer uten at man kom "uvesnet" til livs.

Det kunne nok forekomme at lensmannen tok seg en tur utenfor Måstadfjellet i disse årene, men ture­ne var svært sjeldne. Dessuten var fuglefangerne blitt mer påpasselige, og den såkalte "jungeltele­grafen" var nærmest fullkommen. Det var derfor sjeldent disse lensmannsturene gav noe resultat -og vi får vel nesten gå ut i fra at det ikke hadde vært meningen fra begynnelsen av heller.

Sesonger

Fuglefangsten med garn utenfor Måstadfjellet — både den lovlige og den ulovlige fangsten — tok gjerne slutt når juni måned tok til å helle. På garna ble det stort sett bare tatt alke og lomvie. Mot slut­ten av sesongen kunne en og annen lunde vase seg fast.

Den beste fangsttiden var forøvrig tidlig på morgenen og en tid ut over ettermiddagen. Den voksne lunden ble også fanget tidlig på våren, og da helst i urene. Fuglesesongen var altså i første rekke våren. Men på høsten hadde en fangsten av fugleunger. Det var spesielt "lundtola" som var ettertraktet — og den tok en i tida fram mot Barsok - altså i første halvdel av august.

Tolfangst på bytte

Når det gjaldt å ta lunde i urene, var lundehunden uovertruffen. Men i de bratte grassliene fra Kalkluomen og vest til Måneset, kunne en godt klare tolfangsten uten hunder. Før denne delen av fjellet ble delt i årsbytte, fore­gikk tolfangsten der i fellesskap. Det var på mange måter en slags festdag.

Folket i Måstad ble enige om at den første og beste værdagen - "når det ikke var drag og tungsjø" - så skulle de dra i sætene og fange tola. Denne fangten foregikk på den måten at folk ble satt i land i de forskjellige sætene. Så gikk folket i bredd oppover sætene. Det var tallrike underjordis­ke reir, og hadde man bare en lang arm, var det fangstredskap nok. I hvert hull en hadde vært inn­om - enten en nå fant fugl der eller ikke, tok en litt mose eller gras og kastet i åpningen. Det var tegn til andre at her hadde fangeren vært. Om kvelden ble så tolfangsten delt på vorren i Måstad. En regnet faktisk med at tolfangsten i sætene kunne gi 100-150 fugl til hver husstand.

Tolsteik — lundsteik og rundlunde

Det er få måstinger som kan snakke om tolsteik uten å få vann i munnen. Dette var snadder. Men tola måtte tilberedes skikkelig. Tola skulle krosses som all annen fugl. Men på tola var det skinnet og fettlaget under som var selveste delikatessen. Når tola var skikkelig krosset, ble den lagt i salt et par døgn. Deretter ble den kokt. Den kokte tola skar en så opp i ryggen slik at man nes­ten kunne brette fuglen ut. Så ble tola stekt under press. Et stort lokk - "tol-lokket” - og en tung stein "tolsteinen" - hørte til i hver Måstadheim.

Når tola skulle steikes var det bare å ha en god og stor steikepanne. I steikepanna hadde en først et par skjeblad med vann og ganske mye pepper. Fuglen begynte ikke å brunes før van­net var trukket inn i kjøttet. Da margarin ble vanli­gere, brukte mange å steike tola i margarin eller smult. Til slutt ble så tola skjerpet enten i steikovn eller på steikepanna.

Tolsteik var altså snadderet. Men tola var ganske spesiell i smaken. Det samme kan man forresten også si om lunden. Rundlunde hadde en når en kokte lunden fersk. En hadde bare godt med salt i vannet. Når kokken så med letthet kunne rive av det ene lundelåret. var fuglen kokt. Rundlunden skulle serveres mest mulig helt - og til den hadde en gjerne flatbrød og smør eller poteter. Et godt måltid med rundlunde ble som oftest avsluttet med en tallerken risengrynsuppe eller rødsuppe.

Lundsteik var en annen måte å tilberede fuglen på. Fuglen ble kokt, og en skar kjøttet fra beina. Så ble kjøttet lagt i brun saus. Selv om det altså het "lund­steik" var det ikke steik i vanlig forstand. "Steik kalte vi det når vi hadde brun saus", fortelles det fra Måstad. Fuglesodd kunne en koke av all slags fugl, men som oftest brukte en nok alke til det. Sodden var nærmest å regne for en slags kjøttsuppe.

Sjøfuglen var altså viktig og vesentlig for øyfolket. Så vesentlig at man på Værøy hadde egne hunder kun for fuglefangst. Lundehunden er en av Norges 7 hunderaser. Den overlevde på Værøy - takket være at fuglefangsten var så viktig. Men det får bli en annen historie...